Når inntrykkene endelig setter seg
I dag, søndag 25. Oktober 2015 kom følelsene og innhentet meg. De følelsene jeg har fortrengt så lenge. Som lyn fra klar himmel slo de sprekker på den ytre masken, masken som har fortalt meg at det jeg ser er helt normalt. Det er normalen her, men ikke hjemme. Det må jeg tåle. De har det ikke så ille, de er jo vant til det. De klarer seg jo, tross alt. Det blir jo folk av dem også. De har i det minste hverandre.. Så mange unnskyldninger. Beskyttende unnskyldninger som har hopet seg opp og innbilt meg at det jeg ser er helt greit. Jeg skammer meg!
I dag kom skammen, skyldfølelsen og realiteten og besøkte meg, utkledd som en gammel krokete mann på rundt 70 år. Selv med krokryggen og det litt haltende benet var han ganske spretten. Han hadde vakre, snille øyne med en vel bevart gnist. Allikevel kunne jeg gjennom øynene hans fornemme tunge dager og mye bagasje. Han så forsiktig inn i restauranten. Et lite usikkert smil. Jeg lurer på hva han tenkte? Vi satt ved et bord på fortauskanten og ventet på maten som allerede var bestilt. Den gamle mannen sto der en stund, like ved siden av oss. I det han beveget seg inn i lokalet tok han høflig av seg hatten med den ene hånden. I den andre hadde han et par amatørsydde lommebøker i mindre lokkende farger. Trådene stakk ut fra den litt skjeve formen. Han bukket, smilte og takket til alle avslagene han fikk mens han beveget seg systematisk fra bord til bord med hatten i hånden. Han gikk ut til vårt bord og møtte enda et smilende «no thank you». Det var «no thank you» nummer 20 bare på den restauranten. Han bukket for siste gang høflig til restauranten, tok på seg hatten, puttet de amatørsydde lommebøkene tilbake i vesken sin og tuslet videre med bøyd hode.
Vi har reist i 298 dager og vært i 16 land. Så mye grusomt vi egentlig har sett og fortrengt. Jeg vet ikke hvor det var verst. Det er flaut, for jeg klarer ikke å huske det. Hvor var det egentlig jeg reagerte første gangen på andres elendighet? Var det allerede i Argentina? Der barna fløy rundt barbent, i møkkete klær uten voksenpersoner tilstede? Jeg minnes såvidt at de tigget på t-banen og at jeg syntes det var ubehagelig med barn som tigget. Min beskyttende maske fortalte meg vel at det var synd at foreldrene utnyttet barna sine på den måten. Det er jo tross alt vanskelig å si nei til barn, men av prinsipp for å lære foreldrene at det ikke er greit å la barn tigge, ga vi heller ikke penger (i likhet med 98% av den folksomme t-banen.) I tillegg ga vel masken klar beskjed om at jeg tross alt ikke kan redde hele verden, om jeg kjenner masken rett. Tanker som at barna kanskje ikke hadde foreldre, eller at foreldrene kanskje drakk opp alle pengene, de fortalte ikke masken meg om.
Jeg er visst veldig følsom overfor lukt. Jeg mister lett matlysten. Når vi går rundt i Kambodsja sine gater hender det at stanken tar helt over. Stanken av avføring og urin. Det er ikke fra kloakkrøret, men fra gatehjørnene. Menn og barn bretter ned og gjør det de må gjøre. Masken gir meg ordre om å brekke meg, og får meg til å tenke hvor ekle disse menneskene er som ikke går på do som vanlige folk. Den burde fortalt meg hvor ydmykende det må være å ikke eie et toalett, og være årsaken til stinkende gater. Er det i nærheten her de skal legge fra seg pappen sin og sove i natt?
Hva skjedde med meg? Hva skjedde med alle inntrykkene og minnene? Kan man venne seg til å se at andre har det vondt? Og i tillegg glemme det, legge det til side? Så flaut! Så skammelig! Hvordan kan jeg tillate meg å ha sånne egoistiske tanker!
I dag gikk det ikke an å legge noe til side lenger. Det var rett og slett ikke mere lagringsplass igjen. Masken var revet vekk. Den krokete, gamle mannen fikk meg rett og slett til å strigråte. Jeg forsøkte å ta meg sammen, holde igjen, men jeg var ustoppelig. Jeg ville så gjerne forklare Steven hva jeg tenkte på, men jo mer jeg tenkte på det, jo mer gråt jeg. Jeg følte avsky ovenfor meg selv, hvor lett jeg hadde sagt «no thank you», og det var ikke første gangen den dagen. Mannen som høflig tok av seg hatten for meg, smilte, hørte på nok et «no thank you» og takket for at jeg sa takk. Han rakk knapt nok å vise hva han solgte.
Hva jeg tenkte på? Hvordan denne gamle mannen på rundt 70 år ikke ville vært gammel om han var i Norge. Han har vært gjennom krig og elendighet. Han har sikkert barn og barnebarn som også går rundt og selger stygge hjemmelagde lommebøker. Var det kanskje et barnebarn på 10 som hadde laget de? Hadde han et hjem, eller lå han og sov ute på gaten i nærheten av urin og avføring? Tok noen vare på han, eller var det han som tok vare på noen ved å høre «no thank you» fra utallige turister hver dag? Det er da ingen som kjøper de der! Så du de lommebøkene!? Jeg er så flau! Jeg reiser jorden rundt, opplever, spiser, har en seng hver natt i resten av mitt liv! Jeg er så sykt bortskjemt! Så flaks jeg har hatt som ble født i Norge. Når jeg blir gammel, blir jeg ivaretatt. Kanskje jeg må dele rom med en annen gamling, men jeg havner i det minste ikke på gata med bekymringer om at barna og barnebarna mine er sultne. Når jeg er 70 år gammel er jeg ikke engang gammel. Jeg er sikkert på gymmen et par dager i uka, og reiser når jeg føler for det. Fy fader, så mye elendighet som er rundt meg uten at jeg engang enser det! Så urettferdig at jeg kan ha det så bra, når andre har det så vondt. Tårene strømmet på, og jeg bestemte meg for at om noen kom og spurte skulle jeg lyve å si at noen hjemme hadde dødd i dag. De ville trodd meg. Jeg følte ikke at jeg hadde rett til å gråte og ha det vondt på grunn av de rundt meg som faktisk hadde det vondt. Steven ble rørt han også. Følelser og tårer er smittsomt. Før det gikk helt over styr fikk han tak i mannen med de stygge lommebøkene og kjøpte en til meg. Den skal jeg ta vare på for alltid, som mest emosjonelle minnet fra turen. Den dagen da skammen, skyldfølelsen og realiteten kom på besøk, utkledd som en høflig, gammel krokrygget mann med hatt. Jeg er han takknemlig for at han minnet meg på hvor viktig det er å se opp.