Når inntrykkene endelig setter seg

 

image

I dag, søndag 25. Oktober 2015 kom følelsene og innhentet meg. De følelsene jeg har fortrengt så lenge. Som lyn fra klar himmel slo de sprekker på den ytre masken, masken som har fortalt meg at det jeg ser er helt normalt. Det er normalen her, men ikke hjemme. Det må jeg tåle. De har det ikke så ille, de er jo vant til det. De klarer seg jo, tross alt. Det blir jo folk av dem også. De har i det minste hverandre.. Så mange unnskyldninger. Beskyttende unnskyldninger som har hopet seg opp og innbilt meg at det jeg ser er helt greit. Jeg skammer meg!

I dag kom skammen, skyldfølelsen og realiteten og besøkte meg, utkledd som en gammel krokete mann på rundt 70 år. Selv med krokryggen og det litt haltende benet var han ganske spretten. Han hadde vakre, snille øyne med en vel bevart gnist. Allikevel kunne jeg gjennom øynene hans fornemme tunge dager og mye bagasje. Han så forsiktig inn i restauranten. Et lite usikkert smil. Jeg lurer på hva han tenkte? Vi satt ved et bord på fortauskanten og ventet på maten som allerede var bestilt. Den gamle mannen sto der en stund, like ved siden av oss. I det han beveget seg inn i lokalet tok han høflig av seg hatten med den ene hånden. I den andre hadde han et par amatørsydde lommebøker i mindre lokkende farger. Trådene stakk ut fra den litt skjeve formen. Han bukket, smilte og takket til alle avslagene han fikk mens han beveget seg systematisk fra bord til bord med hatten i hånden. Han gikk ut til vårt bord og møtte enda et smilende «no thank you». Det var «no thank you» nummer 20 bare på den restauranten. Han bukket for siste gang høflig til restauranten, tok på seg hatten, puttet de amatørsydde lommebøkene tilbake i vesken sin og tuslet videre med bøyd hode.

Vi har reist i 298 dager og vært i 16 land. Så mye grusomt vi egentlig har sett og fortrengt. Jeg vet ikke hvor det var verst. Det er flaut, for jeg klarer ikke å huske det. Hvor var det egentlig jeg reagerte første gangen på andres elendighet? Var det allerede i Argentina? Der barna fløy rundt barbent, i møkkete klær uten voksenpersoner tilstede? Jeg minnes såvidt at de tigget på t-banen og at jeg syntes det var ubehagelig med barn som tigget. Min beskyttende maske fortalte meg vel at det var synd at foreldrene utnyttet barna sine på den måten. Det er jo tross alt vanskelig å si nei til barn, men av prinsipp for å lære foreldrene at det ikke er greit å la barn tigge, ga vi heller ikke penger (i likhet med 98% av den folksomme t-banen.) I tillegg ga vel masken klar beskjed om at jeg tross alt ikke kan redde hele verden, om jeg kjenner masken rett. Tanker som at barna kanskje ikke hadde foreldre, eller at foreldrene kanskje drakk opp alle pengene, de fortalte ikke masken meg om.
Jeg er visst veldig følsom overfor lukt. Jeg mister lett matlysten. Når vi går rundt i Kambodsja sine gater hender det at stanken tar helt over. Stanken av avføring og urin. Det er ikke fra kloakkrøret, men fra gatehjørnene. Menn og barn bretter ned og gjør det de må gjøre. Masken gir meg ordre om å brekke meg, og får meg til å tenke hvor ekle disse menneskene er som ikke går på do som vanlige folk. Den burde fortalt meg hvor ydmykende det må være å ikke eie et toalett, og være årsaken til stinkende gater. Er det i nærheten her de skal legge fra seg pappen sin og sove i natt?

Hva skjedde med meg? Hva skjedde med alle inntrykkene og minnene? Kan man venne seg til å se at andre har det vondt? Og i tillegg glemme det, legge det til side? Så flaut! Så skammelig! Hvordan kan jeg tillate meg å ha sånne egoistiske tanker!

I dag gikk det ikke an å legge noe til side lenger. Det var rett og slett ikke mere lagringsplass igjen. Masken var revet vekk. Den krokete, gamle mannen fikk meg rett og slett til å strigråte. Jeg forsøkte å ta meg sammen, holde igjen, men jeg var ustoppelig. Jeg ville så gjerne forklare Steven hva jeg tenkte på, men jo mer jeg tenkte på det, jo mer gråt jeg. Jeg følte avsky ovenfor meg selv, hvor lett jeg hadde sagt «no thank you», og det var ikke første gangen den dagen. Mannen som høflig tok av seg hatten for meg, smilte, hørte på nok et «no thank you» og takket for at jeg sa takk. Han rakk knapt nok å vise hva han solgte.

Hva jeg tenkte på? Hvordan denne gamle mannen på rundt 70 år ikke ville vært gammel om han var i Norge. Han har vært gjennom krig og elendighet. Han har sikkert barn og barnebarn som også går rundt og selger stygge hjemmelagde lommebøker. Var det kanskje et barnebarn på 10 som hadde laget de? Hadde han et hjem, eller lå han og sov ute på gaten i nærheten av urin og avføring? Tok noen vare på han, eller var det han som tok vare på noen ved å høre «no thank you» fra utallige turister hver dag? Det er da ingen som kjøper de der! Så du de lommebøkene!? Jeg er så flau! Jeg reiser jorden rundt, opplever, spiser, har en seng hver natt i resten av mitt liv! Jeg er så sykt bortskjemt! Så flaks jeg har hatt som ble født i Norge. Når jeg blir gammel, blir jeg ivaretatt. Kanskje jeg må dele rom med en annen gamling, men jeg havner i det minste ikke på gata med bekymringer om at barna og barnebarna mine er sultne. Når jeg er 70 år gammel er jeg ikke engang gammel. Jeg er sikkert på gymmen et par dager i uka, og reiser når jeg føler for det. Fy fader, så mye elendighet som er rundt meg uten at jeg engang enser det! Så urettferdig at jeg kan ha det så bra, når andre har det så vondt. Tårene strømmet på, og jeg bestemte meg for at om noen kom og spurte skulle jeg lyve å si at noen hjemme hadde dødd i dag. De ville trodd meg. Jeg følte ikke at jeg hadde rett til å gråte og ha det vondt på grunn av de rundt meg som faktisk hadde det vondt. Steven ble rørt han også. Følelser og tårer er smittsomt. Før det gikk helt over styr fikk han tak i mannen med de stygge lommebøkene og kjøpte en til meg. Den skal jeg ta vare på for alltid, som mest emosjonelle minnet fra turen. Den dagen da skammen, skyldfølelsen og realiteten kom på besøk, utkledd som en høflig, gammel krokrygget mann med hatt. Jeg er han takknemlig for at han minnet meg på hvor viktig det er å se opp.

image

Salar De Uyuni- saltørkenen

image

Ca 12 timer sørover med buss fra La paz ligger Salar de Uyuni, også kalt saltørkenen. Saltørkenen grenser til Chile, så det er en naturlig vei å velge om man ønsker å reise fra Bolivia til Chile og Argentina på en billig måte. Selve veien fra La Paz er ekstremt humpete, og til tider følte vi at hele bussen skulle til å velte i likhet med all bagasjen som falt ned fra oven. Til tider var det umulig å benytte seg av bussens toalett, der du smalt veggimellom i forsøkene. Men, med reisesyketabletter og gode søvnegenskaper var tiden det tok å komme seg dit vel verdt det.

Altså, selve byen Salar de Uyuni er ikke av de vakreste og den er heller ikke veldig sjarmerende. Hovedgaten er fyllt opp med det turister flest vil ha, nemlig pizza, pasta og hamburgere. Innimellom spisestedene finner du alle reiseselskapene som selger de samme turene ut i ørkenen. Det er nettopp disse turene alle kommer hit for! De tar deg med ut i et helt fantastisk enestående landskap!

Vi hadde på forhånd meldt oss på en tre dagers tur med to overnattinger. Naturen varierte fra den vakre saltørkenen, innom en øy dekket av digre kaktuser, flotte, fargerike innsjøer hvorav en av de hadde helt rødt vann, vi var oppe på over 4900 moh hvor vi kjørte til vulkaner og naturlige varmekilder. Vi kunne virkelig kjenne hvordan høyden påvirket kroppen.

Første natten sov vi i et hus laget av salt. Sengene var forsåvidt også laget av salt. Nettene var iskalde, og vi hadde på oss alt vi hadde av varme klær. Ull, fleece, vindtett, vanntett, alt! Det var fremdeles ikke varmt nok. Sammen med reisefølget forsøkte vi å varme oss med rødvin og kortspill, uten hell, men veldig hyggelig. Siste dagen fikk vi varmet oss i en varmekilde i bakken som er formet til et slags basseng. Vi avsluttet reisen i byen med saftig lamakjøtt rett fra grillen. Anbefales på det sterkeste!

 

image
Salt, salt og atter salt.. Så langt øyet kan se

 

Salt, salt, buss, salt...
Salt, salt, buss, salt…

 

Dag 1 Inca Huasi (Fish Island) en øy midt i saltørkenen med enorme kaktuser
Dag 1 Inca Huasi (Fish Island) en øy midt i saltørkenen med enorme kaktuser

 

image
Desert of Siloli, «tree of rock» Høytliggende lagune, bosted for tre ulike flamingoarter
image
Laguna Colorada, en rød innsjø
image
Hege i høyden

 

image
Steven med utsikt over Laguna Colorada

 

"Dali desert", "Laguna verde" (grønn lagune) foran vulkanen Licancabur.
«Dali desert», «Laguna verde» (grønn lagune) foran vulkanen Licancabur.

 

image
Hotsprings, Bader i naturlig varmekilde. Drittkaldt på land!

Vi brukte selskapet  «Kanootours» som var utrolig bra. Vi anbefaler dette selskapet med glede :)

http://www.kanootours.com

Bolivia, La Paz

image

Å fly inn til El Alto i Bolivia er en opplevelse i seg selv. I det du går ut av flyet føles det som at du har landet på månen. Ikke på grunn av utsikten fra flyplassen, men på grunn av høyden. El Alto ligger på 4088 m over havet, en høyde som i praksis tilsier at du har 20% mindre oksygen. Skrittene ut fra flyet var langsomme og tunge. Det kjentes ut som at luftrøret snurpet seg sammen og var på vei til å kvele. På flyplassen har de oksygenmasker tilgjengelig i tilfelle noen opplever sterke reaksjoner på høydesyken. Selv ble jeg nødt til å sitte ned i gangen mens jeg ventet på å få gå igjennom sikkerhetskontrollen. Jeg var svimmel, hodet verket og klaustrofobifølelsen av å ikke få puste hjemsøkte meg. Steven, barsk som han er, bar bagasjen og sørget for letteste måte å komme til hostellet- taxi.

I taxien på vei nedover til La Paz glemte vi høydens påkjenningen en liten stund. Utsikten over byen var helt fenomenal, anderledes enn noe annet vi hadde sett. En by var plutselig ikke lenger bare en by! Her var nesten alle byggene like, i rødlig mur med litt shabby vinduer og fasader, tett i tett fra øverst til nederst. I bakgrunnen så vi fjellene hvor toppen var dekket med snø. Surrealistisk.

De lokale sitt svar på alt: cocablader
De lokale sitt svar på alt: cocablader

I to dager gjorde vi ikke stort. Hodet verket ved hver minste bevegelse og svimmelheten fulgte med. Vi fulgte rådene fra de lokale- drakk mye vann, spiste lite mat, tygget cocablader og drakk cocaté. Coca i denne formen er vanlig her, og helt lovlig.

På vei opp til markedet via gondolen fra La Paz til El Alto
På vei opp til markedet via gondolen fra La Paz til El Alto

Da vi endelig var i bedre form tok vi gondolen til El Alto, det ukentlige søndagsmarkedet der de selger alt mulig! Bildeler, cd’r, klær fra veldedighetsorganisasjoner, mat, hygieneartikler med mer. Det myldret av liv, av mennesker, nationaldrakter, fargerike salgsboder, parasoller og restauranter.

image

Vi spiste deilig mat på markedet- to retter til 14 kr per pers! Det var først da vi forstod hvor lite man faktisk kunne leve på i Bolivia.

Søndagsmarked
Søndagsmarked
Steven på markedet

I La Paz og i Bolivia generelt, ut i fra hva vi har sett, finnes det svært få butikker. Alt selges ute i gatene. Brød, syltetøy, frukt, kjøtt, sko, klær ect. Vi fant ikke et eneste supermaked, men som plaster på såret får man ferskpresset juice av diverse tropiske frukter på hvert gatehjørne.

Kvinne på vei til markedet for å selge varer

Mange av selgerne er eldre damer i fargerike bolivianske drakter som sitter på pledd med varene sine hele dagen. Arbeidsmiljøloven er nok en annen her i Bolivia. Levevilkårene og arbeidssituasjonen til de lokale er det de mange protestene i byen handler om.

 

Protester i gatene er et helt vanlig syn i La Paz

Eventyrland

Vi måtte jo bare le. Steven klarte det søren meg igjen! Enda et punktert dekk. 15 minutter etter avreise, i god tro om at alt var i orden, ivrige etter å endelig få se fossen. Tilbake i sykkelbutikken var de igjen på vei til å skifte dekk. På dette tidspunktet var ikke det bra nok for oss. Vi fikk på mirakuløst vis gitt tydelig beskjed på spanskpourtugisisk med innslag av miming, om at vi denne gangen skulle bytte hele sykkelen.

image
24 km senere, med klær gjennomvåte av svette og ansikter som tomater, stod vi der med utsikt over fossen.

Det var alt vi hadde forestilt oss og mye mer. En blanding av Disney’s magiske verdener med glitrende elver og fossefall, frodige grønne skoger med trær som ser ut som snille bestemødre, Peter Pans Neverland der man er foralltid ung. Vi var kommet til eventyrland.

image

 

image

Vi spanderte også på oss en båttur til fossen, eller rettere sagt; inn i fossen. Vi så ikke så mye selv inni der, men GoProen gjorde jobben.

image

Inside of Iguazu falls from steven Bassili on Vimeo.

Iguazu Falls, endelig! Eller…

image
For en opplevelse! Det er ikke bare synet av dette naturlige vidunderverket som gjør deg trollbundet og forelsket. Kan du huske tilbake til når du var liten, den lyden du hører idet du legger et havskjell inntil øret og hører brisen fra havet og bølgene? Når du fantaserte om alt det som fantes i det ukjente havet og hva dette spesielle havskjellet hadde opplevd? Denne lyden kan høres vagt allerede idet man entrer inngangsporten til parken, og lyden blir sterkere og dypere jo nærmere du kommer fossen. Du kjenner fuktigheten og de varme dråpene i luften feste seg og klistrer seg fast i ansiktet, i håret, i klærne. Lukten av den rike vegetasjonen som omringer området. Det er et naturlig sted for reptiler, ulike dyr og fugleliv. Enorme mengder av sommerfugler i sine lekre farger og mønstre, lekte med oss idet vi syklet inn i parken.

Dyreliv i parken
Dyreliv i parken

Vel, det skulle bare mangle at Iguazu Falls skulle vise seg å bli et så stort merke i reisen vår. Det var nemlig ikke bare lett å komme seg dit. Eller, med det menes, å komme seg dit på sykkel.

Utstyr til sykkeltur ferdigpakket
Utstyr til sykkeltur ferdigpakket

Vi brukte en del tid på å finne sykkelutleie da det viste seg å ikke være særlig utbredt. Da vi endelig klarte å oppdrive et sted, var vi selvsagt føre var med alt og sørget for at syklene var klare morgenen etter. Tidlig på morgenen var vi der, syklene var nesten klare. De så veldig fine ut. Vi testet ut bremser, kjørekunnskaper og innstillinger. Vi fikk med oss hjelmer og låser, alt virket som å være i skjønneste orden.

image

For å komme til parken skulle vi først sykle 14 km, deretter nye 10 km fra porten og inn til fossefallene. Det var ubegripelig varmt å sykle. Det var litt i underkant av 30 grader i skyggen, skyfri himmel og høy luftfuktighet. Vi passet på å holde hastigheten oppe for å få litt avkjøling. Vindpustene i nedoverbakkene var vidunderlige. Det var en flott tur med sykkelbane og det hele. Vi sang, lo, tråkket og tråkket. Så sluttet Steven å le og vi stoppet. Vi hadde syklet 10.5 km. Så nære fossefallene, med et punktert dekk. Det var ikke mulig å sykle lenger.

image

 

Der stod vi. Midt i en rundkjøring. Vi måtte komme oss tilbake, men hvordan? Etter lang tid med ulike forsøk på haiking stoppet det endelig en taxi som tok oss tilbake til sykkelutleien. Det ble en hompete tur der jeg ble sittende i bagasjen oppå to sykler. En frisk, en punktert. Vi kommuniserte/ gestikulerte på portugisisk og spansk og fikk ordnet dekket på sykkelen.

Siden det var blitt så sent, syklet vi heller over grensen til Paraguay, nye 8 km. Turen i seg selv var veldig fin, men av alle steder vi har vært til nå var grenseovergangen mellom Brazil og Paraguay det mest skittene, utrygge og uhyggelige stedet vi har vært. Vi syklet raskt gjennom de fulle gatene (der det var mulig). Opp og ned, bort og fram. Steven ville ha øl og vi lette over alt etter et sted vi kunne sette fra oss syklene. Jeg turte ikke stoppe, i frykt for at noen skulle ta tak i meg. Mulig at fantasien spilte meg et puss, men når til og med barna går barbeint rundt i gatene med hullete klær og lange pinner i hendene skygger jeg banen. Vi dro like etter at vi kom, det ble ikke no øl på Steven. Vi fikk stempel i passet før vi  syklet på uten å se oss tilbake.

Paraguay from steven Bassili on Vimeo.

«Dette gidder vi ikke mer, vi drar nordover!»

image
Vi fikk nok av pategonia. Det var dyrt, det var kaldt, og vi ble lei av å bruke de samme ullklærne hver dag. På vei til dagens utvalgte restaurant sa Steven endelig det vi begge hadde tenkt. «—piiip— dette gidder vi ikke mer, vi drar nordover» vi ga hverandre high five, og feiret med en god vin. Dagen etter bestilte vi billett til Cordoba. Billetten til Iguazu Falls var for dyr. Vi tok tok kontakt med våre nye venner i Cordoba. Vi kunne gjerne komme, men de var uten bil. Med andre ord, de kunne ikke hente oss, og de kom seg heller ikke noe sted for å kjøpe inn matvarer. Dermed ble det til at vi tok bussen til flyplassen, fly til cordoba, en overnatting under rulletrappen på flyplassen, buss til byen hvor vi fylte opp sekkene våres med mat og drikke til kommende uke, buss til langt utpå landet. Litt for langt, buss tilbake, 5 km gange med 25 kg på ryggen. Heldigvis var det nærmere 30 grader den dagen..

image
Grilling (asado) og kos

Tre uker tilbrakte vi i Cordoba. Det var herlig! Vi levde som en stor familie og kom inn i en rytme som fungerte veldig godt. Vi trivdes i hverandres selskap. Sene morgener, felles frokost, lunsj og middag. Steven og jeg fikk trent litt i mellom måltidene, noe som vi kjente på klærne at var nødvendig. Vi spilte «truco», et argentinsk kortspill, og drakk Mate. Vi fikk praktisert spansk, lært flere måter å lage mat på, oppleve å våkne av et helt majestetisk tordenvær, det var rett og slett total avslapning.

image

Når det begynte å nærme seg tre ukers opphold, følte vi at det var på tide å dra videre. Vi måtte oppleve Iguazu Falls!

El Chalten – på gjensyn!

image
Fargerik og variert natur

El Chalten er en liten turistby, ca tre timers busstur fra El Calafate. Naturen, fjellene og utsikten er så flott at den ikke kan beskrives i ord! El Chalten må oppleves. Det er et perfekt sted for camping og trekking. Vi hadde kun en overnatting i El Chalten, noe som for oss var altfor lite. Dag 1 gikk vi Laguna de Los Tres på fire timer hver vei, der hovedattraksjonen er utsikten over det majestetiske fjellet Fitz Roy .

image
Utsikt til Fitz Roy

 

image
Kontrast til hvitkledde fjell og isbreer. Nederst til høyre er Steinar og Gunnstein, våre nye maskotter

 

image
Turens vindfulle høydepunkt. Steven ligger på vinden

 

image
En velfortjent pause og en fornøyd Steven på tur

 

Dag to gikk vi til Laguna Torre på tre timer hver vei. På denne turen møter man flere turister, da det er en perfekt tur den dagen man skal rekke ettermiddagsbussen videre.

image
Steven er litt bekymret for at jeg skal falle ned fra første utsiktspost
image
Laguna Torre med Fitz Roy i bakgrunnen

I El Chalten tilbyr de klatreturer, rideturer og mye mer. Alt av campingutstyr kan leies. Byen er veldig dyr, og reiseselskapene anbefaler å kjøpe det meste av mat før en drar dit.

Med byen i bakgrunn
Med byen i bakgrunn

Ps: Selv om det er en turistby, ikke la det ødelegge eller hindre deg i å dra dit! Turene er mange og områdene store.

El Calafate

El Calafate er en liten by i Patagonia, Argentina. Byen befinner seg i den sørvestlige delen av provinsen Santa Cruz og har ca 22000 innbyggere. Da vi landet i El Calafate visste vi egentlig ikke hva vi kom til. Eneste grunnen til at vi havnet der var for å komme oss ut av Ushuaia på en grei måte med fly. Vi hadde i siste liten funnet et ledig rom på et hostel, noe som ikke var lett å finne grunnet en årlig festival som holdes i byen i februar måned. Fra andre backpackere fikk vi høre om Los Glaciares Nasjonalpark- hovedattraksjonen i El Calafate. Vi bestemte oss for å dra dit.

image

For en opplevelse, for et syn! Opplevelsen av å stå foran Isbreen med sine enorme 60 meter over havet er uforglemmelig! Med høye lyder av breen som beveger seg, store isflak som løsner og treffer vannet og beundringslyder fra menneskene rundt deg. Til tross for klimaendingene i verden, eskalerer denne isbreen for hvert år. Det vil derfor være mulig å besøke denne skjønnheten i mange år frem i tid.

 

image

Er man tidlig ute (ca to uker før) kan man booke gåturer på breen med ishakke og truger. Dette skal i følge andre reisende være helt sinnsykt flott. Man kan også bestille turer med båt for å komme enda nærmere breen.

Rodeoshow

Selv om det føles som at byen El Calafate i stor grad er forbeholdt turister, finnes det muligheter for å komme nærmere innpå lokalbefolkningen. Vi fant en plakat festet til en lyktestolpe, som avslørte et arrangement med rodeoshow. Vi betalte ca 5 kroner for inngangsbillettene. Showet ble holdt på en utendørs stadium med masse benkeplasser. Vi kom til åpningstid, noe som var helt unødvendig og tydelig unormalt. Lokalbefolkningen kom nemlig en time senere og enda litt til. Så ble det fullt. Showet gikk ut på at opptil 7 ville hester ble sluppet ut på banen. Stolte cowboyer i sine flotte og fargerike nationaldrakter skulle fra sine hester fange de med lasso. Når en cowboy klarte å fange en hest, var neste oppgave å sale den opp og deretter ri den bort til en stolpe på andre siden av banen for å få tak i sitt flagg. Deretter ble hesten satt fri. Det så veldig brutalt ut med hestene som ble beinbundet på banen og veltet opptil flere ganger, men lokalbefolkningen elsket det, og vi måtte jo det vi og..

image

Hestene fikk nemlig tatt igjen senere på kvelden. Neste del av showet gikk ut på å klare å sitte lengst på hesteryggen. Ville hester ble fastbundet til en stolpe på banen. De fikk maske foran øynene og ble deretter salet opp. Cowboyen satt seg på, og ved klarsignal fra dommeren ble hesten løsnet fra stolpen, samtidig som masken. Hestene stylet og kastet seg rundt. Flere av cowboyene ble kastet av, noen skadet og noen klarte seg helt til det ble blåst av etter 20 sekunder. Da hadde de vunnet sin runde. I matbodene fikk en kjøpt grillmat, brus og kaffe for 90% mindre enn i byen. Barn ridde på hestene sine rundt på området mens andre satt tett i tett på tribunen og heiet sammen med venner og familien under store ullpledd. Det fremkom tydelig at rodeo er en viktig del av kulturen i El Calafate, og cowboyene er stolte av å kunne vise seg frem i sine praktfulle drakter.

En skildring over følelsen av å være på andre siden av kloden.

image

Så sitter jeg her i foten av noen fjeller, full av energi og pågangsmot med drømmer herifra til månen. «Reach for the moon and you will land among the stars» har jeg lest et sted. Stjernene virker ikke så langt unna nå. Hver kveld titter jeg opp på den klare himmelen med tusenvis av stjerner. Vi er visst nærmere stjernene her i Andesfjellene.

Det er snart tre og en halv måned siden Hege og jeg sluttet i våre jobber, for å følge en drøm. En drøm vi begge hadde hatt i mange år, men som ikke fikk gjennomføringskraft før vi ble sammen.
Reise jorden rundt, frie som fuglene, uten for mange planer og la veiene bli til mens vi går.
Uten en jobb å komme tilbake til virket det litt skummelt i begynnelsen, men nå føles det som en lettelse. En lettelse over at jeg kan drømme hva som helst, bli hva som helst, gjøre hva som helst! Jeg føler meg litt som et barn igjen. Jeg har ikke lovet noen noe, og kan velge den veien jeg selv vil. Vi er selvfølgelig to, så hensyn til hverandre må vi ta. Men vi leker så godt sammen, og drømmene blir ofte skapt i fellesskap så det skal vi fint få til.

Her jeg nå sitter hører jeg forskjellige fuglekvitter, elven som renner, vepsene og fluene som surrer. Jeg hører vinden slå imot trærne samtidig som jeg kjenner at den kiler meg forsiktig på armene. Det kiler i magen også. Jeg titter bort på Hege som ligger i hengekøyen og leser. Hun ligger der med et smil om munnen. Dette er lykke.

Ofte har jeg hatt en slik lykkefølelse. En indre ro. Spesielt når jeg opplever noe majestetisk som flott natur, høye fjell eller fossefall. En soloppgang i en storby, eller et restaurantbesøk hvor Hege titter opp fra menyen og smiler. Roen til å se de små magiske øyeblikkene, som en berøring, et smil eller en god klem. Det er mange ganger nok å bare være sammen. Ikke det at jeg måtte reise til andre enden av jorden for å oppleve det, men det hjelper. Lykkefølelsen kommer kanskje litt på løpende bånn. Men så er vi også frie fra det daglige «kjas og mas» med få forpliktelser, rutiner som stadig endrer seg, og mest av alt, mange av dagene er fylt med nye opplevelser. Men det skal sies, noen ganger kan det også være nok å bare være, som idag.

Jeg er veldig takknemlig. Takknemlig for hva jeg har, hvem jeg er og hva jeg gjør. Takknemlig for hva jeg har fått til og menneskene rundt meg. Jeg tenker ofte på hva jeg har gjort de siste 10 årene og hvor valgene mine har bragt meg. Godt og vondt har det vært.
Mange velger å se tilbake i livet og se på hva de ikke fikk til. Jeg velger å se tilbake og se på alt jeg har fått til.

Det å starte livet sammen på denne måten som vi gjør føles som en evig gave. Vi har tid til å nyte hverandres øyeblikk. Bli kjent på godt og vondt, og legge grunnsteinene for resten av livet. Vi deler opplevelser med nye kulturer og nye mennesker. Vi lager mat sammen, blir kjent med smaker og måter å sette de sammen på. Vi har mange gode samtaler og snakker mye, men kan også være stille sammen. Det er dette som er vår smak av verden.

Dette er tanker og følelser jeg får her på andre siden av kloden. Dette skal jeg ta med hjem.
Når denne turen og epoken i livet er over, så starter neste. Da skal jeg være enda mere takknemlig og lykkelig over alt jeg er, har fått oppleve og skal få oppleve og vil bli.
Jeg vet at jeg med sikkerhet ikke vil føle det slik hver dag resten av livet. Det vil komme dager som er tunge. Men, det er dager som det, som er med på å gjøre dager som dette så magiske.

image

 

Den argentinske økonomien og harrytur til Uruguay

image

Harrytur har med tiden blitt et ganske vanlig begrep. Fra jeg var liten reiste vi hele familien med båten over fra Sandefjord til Strømstad. Senere som voksen, alene og med venner. Ut på tur for å fylle kvota med sigaretter, alkohol, snus, kjøtt, amerikanske dollar… Vent litt, sa jeg dollar? Her i Argentina er ikke mangelen på billig kjøtt og alkohol problemet, men heller mangel på en stabil valuta.

Kort fortalt, Argentinere sliter med å få dollar og det har derfor utviklet seg et «blue market». For utenforstående fungerer dette egentlig som en svartebørs, men myndighetene lukker øynene. Det har blitt like normalt å benytte seg av «blue market» som å gå å veksle i et hvilket som helst vekslingshus. Kursene går opp og ned som andre kurser. Dagens offisielle kurs og «blue market» er enkle å finne frem til, da de står i flere aviser og på nett.

Eks: 1 amerikansk dollar ligger per 30.01.15 på 8.52 argentinske pesos. Det er den offentlige raten du får i banken, mens på «blue market» er kursen 13,60 per 30.01.15. Altså, dersom du veksler via «blue market» får du ca 50% mer pesos.
Nå tenker du kanskje At det er enklere å bare gå i minibanken. Det går også greit, men da får du den dårligste kursen som vist ovenfor. Forhåpentligvis skjønner du nå litt mer, og derfor kanskje enda mindre?

Alt dette bunner i den økonomiske krisen som startet i 2001 hvor landet gikk konkurs i 2002, og den påfølgende krisen i 2008, som endte med innstramming rundt dollaren i 2011 av den fortsatt sittende presidenten Cristina Fernández de Kirchner.
Hva gjør egentlig denne usikkerheten, de politiske valgene landet har tatt og den skakkjørte økonimien med landet og dets økonomi?

Det har vært en høy inflasjon i landet de siste årene. Inflasjonen er ca 30% årlig. Et tydelig tegn på dette kommer til syne når du reiser rundt i landet. Du vil for eksempel finne mange påbegynte og halvferdige hus som grunner seg i problemet med å spare penger. Med en slik inflasjon, blir pengene dine mindre verdt med tiden, både i banken og som kontanter. For argentinere er det derfor mest lønnsomt å plassere pengene i verdier, og da helst i dollar, en tomt, litt murstein, osv.
Funfact: I Buenos Aires er det over 1 års ventetid for å få bankboks.

Som argentiner kan du ikke ta ut dollar i banken, og om du reiser utenlands påløper det seg ekstra gebyrer ved bruk av kort. For middelklassen og ned blir det derfor vanskeligere å reise ut av landet. Med tiden tenker jeg at dette kan skape et stort sprik mellom argentinere generelt og befolkningen i resten av verden.

Omstendighetene har skapt hysteri etter dollar, spesielt fra middelklassen og opp. De trenger dollar for reiser til utlandet, for betaling av eiendeler i andre land, og ikke minst for utenlandske investorer, som trenger å få pengene ut av landet. De er villig til å betale mer. Derfor Blumarket.

Så hvordan er livet som turist i Argentina?
Før vi reiste hadde vi allerede gjort leksen vår, og ankom landet med mye dollar i kontanter. Dette med tanke på å finne et sted å veksle på Blue market. De fleste artikkelene vi hadde lest, anbefallte oss å spørre på hoteller, restauranter eller barer, om de vekslet eller visste om et sted å veksle. Et annet alternativ som mange velger, men som selvsagt ikke anbefales i reiseartiklene, er å veksle på Florida street som er selve hovedgaten for Blue marked i Buenos Aires. Der står det folk og roper etter deg, for hver meter du går, «cambio, cambio, change dollares, euro, cambio, cambio».

Uavhengig av hvem du veksler med og hvor, ikke stol blindt på noen. Det finnes falske penger i omløp og du kan bli lurt. Det er ikke frekt å se etter kjennemerker på sedlene foran de du veklser med. I Argentina er dette er helt normalt, og det skjer gjerne i butikker eller i taxier også. Noen kan også lure deg på andre måter, eller du kan risikere å bli ranet. Velger du å veksle på Florida street, gå noen ganger frem og tilbake, spør flere om deres kurs, kjenn etter på hvem får du en god følelse med osv. De vil så ta deg med til ett vekslingshus eller en leilighet etc. Der må du Ikke veksle for mye om gangen, ikke vis at du har mye penger på deg, og helst ikke vær alene.

image

Det er forståelig at dette for noen virker skremmende, men etter snart 2,5 mnd i argentina, har vi fremdeles ikke hatt noen ubehagelige opplevelser, tvert i mot. Vi valgte alternativ en, å spørre der vi bodde, og allerede første dagen fikk en adresse vi kunne veksle på. Kursen var litt dårligere, men det viktigste for oss var at vi følte oss trygge. Vi har snakket med mange andre som har valgt å veksle på Florida street, helt uten problemer.
En kommentar; husk at veksling på Blue market er ulovlig i henhold til landets lover, men at alle gjør det. Foran oss i køen den ene dagen sto en politimann og vekslet.

Dette tar oss da til vår harrytur. Etter en måned i Buenos Aires, begynte pengene å forsvinnne, så vi bestemte oss for å ta båten til Uruguay og byen Colonia, for dollarshopping. Der finner du minibanker som kan gi deg både amerikanske dollar og uruguayske pesos. Det eneste problemet er at maks beløp er 300$ per uttak. En vil heller ikke stå å ta ut masse dollar mens sikkerhetsvakter eller andre ser på. Vi måtte derfor benytte oss av flere forskjellige minibanker, faktisk de fleste i byen da det også skulle vise seg at bankene ikke tar imot hvilket som helst kort. Etter å ha tilbrakt mye tid i diverse minibanker, spist god mat, og vandret rundt i en koselig liten by, bar turen seg hjemover. Vi fant en taxfree med sprit og røyk, men smilte pent da det eneste vi trengte var gjemt rundt på kroppen. Ferske dollar bills, og klar for enda mer morro i Argentina.

 

image

Noen siste tips:

– Du får best kurs for 100$ sedler
– Les deg opp på sedlenes kjennetegn før du ankommer
– Husk at kursen er litt dårligere enn blue market prisen du finner på twitter, eller i avisen, på lik måte som banker.
– Du får best kurs i Buenos Aires
– Det er mulig men vanskelig å finne vekslingshus i Cordoba, der er det lavere kurs
– Kursen er ofte litt lavere i Mendoza. Du kan veksle på «av. San Martin»
– Dårlig kurs i pategonia og Iguazu.
– Det er ikke alle grenseland som tilbyr dollar minibanker. (Safe bet Uruguay)
Konklusjon: veksle ved ankomst i Buenos Aires, og uansett hvor mye du tror du kommer til å bruke, så kommer du til å bruke mer.

God tur!

Kilder:

https://mobile.twitter.com/dolarblue

http://www.argentinaindependent.com/currentaffairs/analysis/inside-argentinas-blue-dollar-market/

http://www.lmd.no/?p=14773